Finn Jarle Sæle: «Slik fødes kirkeledere»

Pinsevennenes predikantkonferanse på nyåret ble en veldig markering av at her fins det en bevegelse som tar bibelsk lederansvar i en uklar tid- og er istand til å stå opp for Guds plan med Israel.

Finn Jarle Sæle, sjefredaktør i Norge Idag

Israel er en rød tråd i Bibelen. Trekker en den ut, sitter en igjen med noe annet enn Bibelen. 

Det skjer på mange måter i den norske kirke, som er preget av sin gamle erstatningsteologi- som heller ikke kirkens store reformator Martin Luther (som all vekkelse i dag står i gjeld til) kunne hjelpe kirken ut av. Han var preget av den gamle folkelige antisemittisme.
Derfor gir hele den norske kristenhet og alle media akt når pinsevennene står opp så å si enstemmig og gir Kirkens Nødhjelp beskjed om at de ikke lenger vil godta å være støttespiller i en organisasjon som fortsetter å uttale seg ensidig politisk og Israel-fiendtlig.
Vi går ut fra at Kirkens Nødhjelp tar signalene. De som vil assosiere det eneste demokratiet i Midtøsten med apartheid, skjønner at her vil de møte debatt.

Og argumentene deres vil ikke holde stand.

Israel er selvsagt ikke en apartheid-stat. Det er den eneste stat i Midtøsten som gir araberne full politisk og religiøs frihet. Dette er noe som alle mangler, spesielt kvinnene, i de arabiske land.

Men jødestaten har gitt dem det.
De er ikke adskilt på busser, sykehus og universiteter, som man skulle tro når noen snakker om apartheid. Araberne har de samme fellesgoder som jødene.
Derimot adskiller de fleste arabiske land muslimer fra jøder og kristne som er annenrangs borgere i islam og regnes som dhimmier. Der er assosiasjonen til apartheid reell.

Til de gode pinsevenner som har falt for fristelsen til å bruke venstresidens ubegrunnede og grove aparheid-retorikk vil vi si: Israel er helt innforstått med at det skal bo minst en million arabere i Israel - etter en fredsavtale. Det er den andre siden som vil etnisk rense Hebron by for 700 jøder og som ikke kan tåle jøder i Gaza. 

Apartheid betyr nemlig adskillelse. Og da må en logisk argumentasjon bevege seg fra definisjon til bevis. Har man verken definisjon eller bevis bygget på fakta, da deltar man i en annen samtale enn den intellektuelle. Den heter propaganda. Kravet til bevisføring må likevel holdes oppe, selv om venstresidens styrke ikke synes å være logikk. 

Jan-Aage Torp på Predikantkonferansen (foto: Bjarte Ystebø)

Pinsevennene er kommet meget vel fra predikantkonferansen.

Jan-Aage Torp gjorde en innsats som er en kirkeleder verdig. Hele bevegelsen ser ut til å fostre kirkeledere- noe som er en mangelvare når det ser ut som om store deler av kristenlivet bestemmes av det avisene ønsker å høre- og spesielt venstresiden i avisene som utgjør over 70 prosent av journalistene. 

Det skal mot til å stå opp slik som Predikantkonferansen gjorde. Vi ser at kirkeledere blir født- som betyr noe for hele kristenheten. Den lever av én ting: Troskap mot Gud og hans Ord alene. Ikke mot tidsånden. 

Med det har vi ikke sagt at noen er barn av tidsånden om de kommer feil ut i et spørsmål. Det kan vi alle. Men vi har sagt at plikten til å føre bevis, med definisjon og grunner, når jødene som har fått smake mer apartheid, adskillelse, enn noe annet folk, like til krematoriene i Auschwitz, blir assosiert til dette fenomenet. 

Delegasjoner fra kirkelig hold til Israel er også ansvarlig for sannhetsinnholdet i slike påstander. Det manglet. 

Derfor vedtok Pinsevennenes predikantkonferanse å følge med på om Kirkens Nødhjelp vil slutte med politisk virksomhet som kan skape sår hos et folk som er såret nok fra før. Av kristne. 

Vi takker Gud for denne Predikantkonferansen som ikke vek unna en vanskelig sak. 

Og vi har håp om at pinsevennene enes. 

Kritikk av Israel må være tillatt. Men apartheidkritikken var ikke det minste begrunnet, og kan selv skape en apartheidstemning overfor jøder i Israel og Norge. Det er vi jo alle imot. 

Derfor bør alle kristne stå sammen , i støtten til bibelsk Israel-tenkning og i støtten til demokratiet Israel.

Vi må ikke fornekte det faktum at Israel har skapt det eneste demokrati i området. Det er den eneste stat som overvåker menneskerettighetene i området. Og det eneste land i området der arabiske borgerne kan få medhold i Høyesterett. Mot staten. Det skjedde nylig i Israels Høyesterett, da den behandlet den såkalte Muren, eller Israels forsvarsgjerde. 

Vi trenger selvsagt noen som står opp for de svake, slik som disse vennene på kirkelige turer til Israel ønsker å gjøre. 

Det må gjerne skje overfor Israel.

Men da må det også skje i arabiske land. For kvinnene der. Jødene der. De kristne der. Og det hav av undertrykte arabere der. 

Er det bare i Israel man finner svake som kommer dårlig ut? Da kjenner man ikke Midtøsten godt nok.