Historien om Lysbærerne

Lucifer betyr Lysbæreren. Her er William Blake’s illustrasjon av Lucifer slik det er presentert i John Miltons Paradise Lost (Illustrasjon 2012)

Historien om Lysbærerne er egentlig historien om Lucifers forførelse i norsk samfunn og kristenhet i noen skjebnesvangre måneder i 1997-99.

Lucifer betyr Lysbæreren. Dessverre ble jeg trukket inn i sakene, og jeg ble en del av avdekkingen og løsningen. Her er min smertefulle oppsummering. Denne historien vil bli en viktig del av den kristne kirkes historie i Oslo, men trolig vil den vise seg å være historisk også for vår nasjon. (Jeg henviser ellers til avisen Vårt Lands fremragende reportasjer over sju dager i mars-april i år.)

Det var uvirkelig alt som hadde hendt.

18.februar 1998 ble jeg ønsket velkommen som medlem av den velrenommerte Pastorgruppen i Oslo, ledet av pastorene Kjell Aasmundrud (Oslo Vineyard), Olav Garcia de Presno (Storsalen) og Egil Svartdahl (Filadelfia Oslo). Jeg gledet meg oppriktig!

I dette møtet var Lysbærernes “profet”, Svein Erik Hellstrøm, invitert, og han fikk spesielle åpenbaringer om min viktige rolle som en “Paulus” i endens tid – verden over. Jeg var berørt og forundret. Åndelig smiger er farlig!

I løpet av de neste seks-sju måneder hadde jeg opplevd gruoppvekkende ting som gjorde at jeg måtte konfrontere synd og forførelse, men pastorlederne avviste mine ord. Derimot ble jeg tatt på ramme alvor av Vineyardbevegelsens internasjonale ledere, Bob Fulton, Carol Wimber, Hans Sundberg og Torbjörn Freij. De hadde ant uråd lenge før meg. Samt av profetlederne i Kansas City, Mike Bickle, Paul Cain og Sam Storms. Og av pastor Jack Hayford i “The Church On the Way” i Los Angeles, samt av professor C. Peter Wagner ved Fuller Theological Seminary, som begge kjente meg godt fra min studietid i California på 1980-tallet.

Jeg holdt munn i et oppriktig forsøk på å være lydig mot Oslo-lederne.

Men Herren ville ikke at jeg skulle tie. Midt i det grumsete klima som utspant seg ble jeg bedt om å tolke for profetlederne Mike Bickle, Paul Cain og Sam Storms på en stor felleskristen konferanse i Oslo i pinsen 1998. På det store avslutningsmøtet 1.juni var 2000 mennesker til stede. Her profeterte Paul Cain plutselig i full offentlighet over meg om min rolle, og han ante selvsagt ingen ting i det naturlige. Hør selv her.

16.september 1998 sendte jeg et brev til Pastorgruppen i Oslo, med engelsk oversettelse til de ovennevnte internasjonale ledere.

6.oktober 1998 lot Egil Svartdahl og Olav Garcia de Presno seg intervjue av avisen Vårt Land der de forsvarte Kjell Aasmundrud imot avsettelsen ved Vineyards internasjonale lederskap. Ordrett beskyldte de Vineyard for å bedrive “kirkepolitikk”, “en maktkamp mellom Stockholm og Oslo”.

7.oktober 1998 ble jeg overhøvlet av en samlet pastorgruppe, særskilt av lederne som avviste alle mine påstander som løgn. Etter dette møtet besvarte jeg telefon fra Vårt Lands journalist, og dagen etter ble jeg korrekt sitert i avisen på at avsettelsen av Aasmundrud ikke skyldtes kirkepolitikk, men “misbruk av profeti”.

2.desember 1998 stadfestet den enstemmige Pastorgruppen i Oslo at jeg skulle ekskluderes. Uten begrunnelse. (Eneste unntak var et medlem som skrev til meg dagen etter med regelrett karakterdrap av meg.) 1998-11-10 Brev til Pastorgruppen. 1998-12-03 Brev til Pastorgruppen

Jeg gråt…

8.februar 1999 formidlet profeten Sharon Stone sin alvorlige profetiske drøm til pastorene i Oslo. Ingen reaksjon. 1999-06-01 En profetisk drøm

13.mars-22.mars 1999 trykket avisen Vårt Land “Historien om Lysbærerne” ved journalistene Johannes Morken og Jan Eikeland. (Merknad pr 2.januar 2012: De vant senere SKUP-diplomet fra “Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse” for dette journalistiske arbeidet som fylte 28 avissider i løpet av åtte dager.)

Skjermfoto fra nrk.no 16/6-2001

Jeg lot meg intervjue kun én gang av Morken og Eikeland, nemlig mandag 25.januar 1999. Journalistenes kilder var medlemmer av Oslo Vineyard samt ulike aktører i norsk kristenliv. Jeg var ikke kilde til annet enn mine personlige erfaringer, og alt jeg sa, visste journalistene på forhånd.

I denne artikkelserien ble jeg presentert positivt og sannferdig som den som måtte rope “brann! brann!”

Plutselig skrev to medlemmer av Pastorgruppen, Pål Brenne og Bernt André Torgussen, innlegg i Vårt Land der de beklaget at de hadde deltatt i eksklusjonen av meg.

Men Pastorgruppen i Oslo har ikke ryddet opp…