Lausannebladet: Min visjon av fremtidens kirke i Europa

Pastor Jan-Aage Torp deler sin visjon om fremtidens kirke i Europa i Den norske Lausannekomiteens temablad om Europa.

Et brasiliansk ordtak lyder: «Når en mann har en drøm, er det bare en drøm. Når to har den samme drøm, er det muligheter til å virkeliggjøre den. Men når 1000 har den samme drøm, er den blitt virkelighet!»

I dagens europeiske situasjon er det en vesentlig begrensning for evangeliets muligheter: Våre drømmer. I den grad vi er villig til å tenke og tale «nytt, dristig, skarpt og profilert» (jfr.referat i Lausannebladet av 16/3-89), vil våre drømmer kunne gå i oppfyllelse.

Min visjon for fremtidens kirke i Europa er to-delt: 1) De historiske kirker, og 2) de nye kirker. Med «historiske kirker» mener jeg bestående kirker som har oppstått før det tjuende århundret. Tilsvarende mener jeg med «nye kirker» de kirker som allerede har oppstått i det tjuende århundret eller som vil se dagens lys i vår generasjon.

De historiske kirke

«Jeg vil bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den» (NB1988: Matteus 16,18).

Sammen med sendebrevene i Åpenbaringen 2-3 er dette et skriftsted som viser Guds sterke omsorg for - og tro på - sin menighet. Gud hadde ikke gitt opp menighetene i Efesos og Laodikea, like lite som han har gitt opp lutherdommen, katolisismen, metodismen osv.

Jeg ser for meg historiske kirker i Europa som våger å nullstille seg i forhold til sin tradisjon og historisk-teologiske arv. Legg merke til at sendebrevene legger ikke hovedvekten på efesernes og laodikeernes «fantastiske arv». Gud bryr seg egentlig bare om deres forhold til ham i dag, at deres lære og liv er levende og Kristus-sentral i dag! Den historiske arv kommer til sin rett når den blir sekundær i betydning - Kristus, Ordet og Ånden i dag er det primære!

Jeg ser for meg historiske kirker i Europa som betoner personlig omvendelse til Kristus og gjenfødelse ved Den Hellige Ånd. Betoningen av kirkens betydning som «hele folkets kirke» må svekkes. En kirke som sidestiller troskap mot Kristus og troskap mot sin rolle som hele folkets kirke, fristes til (og tvinges til?) kompromisser mot Guds ord som skaper laodikeiske tilstander. Jeg tror at historiske kirker som våger å bli mer radikale i sin undervisning og praksis, vil ha mye større muligheter til å bli sanne «folkekirker» enn det vi ser i dag.

Jeg ser for meg historiske kirker i Europa som velger å være mer sentrale i sin tenkning og praksis ved at evangelisering og misjon får førsteprioritet. I noen grad innebærer dette en nedprioritering av rollen som kulturformidler og pådriver i alle mulige samfunnsspørsmål. Naturligvis er kultur og samfunn viktig, vurdert så vel bibelteologisk som historisk. Men kraften i vårt engasjement på disse felter blir meget liten, om vi ikke har forpliktet oss primært til engasjement i evangelisering og misjon. «First things first».

De nye kirker

Aller først en advarsel til «nye kirker»: Å være ny er slett ikke ensbetydende med å være levende og Kristus-tro. En «ny» menighet kan forbausende raskt miste sin troskap mot Kristus (hvis den overhodet har hatt det). 

Jeg ser for meg «nye menigheter» i Europa, enten etiketten heter pinsemenighet, trosforsamling, «karismatisk menighet», eller frie varianter av historiske kirker, som velger å lytte til Ordet og Ånden i dag, og som velger å handle radikalt på hva Herren har befalt. Noe av det viktigste for at Europas befolkning skal lære Jesus Kristus å kjenne, er at kristne kaster bort sine reservasjoner og sin frykt for konsekvensene av å gjøre hva Herren sier.

«Da svarte Peter og apostlene: En skal lyde Gud mer enn mennesker!» (Ap gj 5:29). 

Jeg ser for meg et enda større mangfold av nye menigheter i Europa. Skillet kirke-stat vil forhåpentlig bli en virkelighet over hele Europa, men enten dette skjer eller ikke, ser jeg for meg at det dannes frie lutherske menigheter og andre frie varianter av de historiske kirker. Disse frie menigheter vil kunne bli viktige formidlere av evangeliet, og samtidig bli en vekker for de historiske kirker! I mange tilfeller vil slike nye menigheter være mer nærliggende å slutte seg til for europeere som ikke kjenner til annet enn den historiske sammenheng slike menigheter relaterer seg til. Naturligvis tror jeg også på en sterk ekspansjon av pinsemenigheter, trosforsamlinger og «karismatiske menigheter». Vi lever i en tid da europeere flest er enda mer opptatt av å oppleve virkeligheter, enn av å ha tryggheten i en historisk tilhørighet. Blant annet derfor tror jeg at alle typer menigheter har store muligheter i fremtidens Europa.

Minoritetskirker i folkekirkelig kontekst

Det er viktig for re-evangeliseringen av Europa at begrepene «minoritetskirke» og «folkekirke» blir fortest mulig visket ut. Jeg tror at mangfold (jfr.avsnittet ovenfor) blir mer og mer viktig for at flest mulig skal bli nådd og for at flest mulig nådegaver skal komme i funksjon. Selve forestillingen om at «vi (dvs. folkekirken) har allerede hele nasjonen i folden» og at «det er fint at dere (dvs. minoritetskirkene) tar hånd om noen vi ikke rekker å ta oss ordentlig av» (dette er ikke ordrette sitater, men mer en gjengivelse av holdninger jeg mener å ha sett klare eksempler på opp gjennom årene) vitner om en feilslått oppfatning av hva nytestamentlig menighetsliv er. Jeg tror evangeliske teologer i Europa bør utfordres til langt mer seriøst og radikalt arbeid med Guds ord på dette punktet: Hva er egentlig en kirke/menighet?  Hva er minstekriteriene for å kunne regne et menneske som medlem av en menighet?

Proselyttisering (dvs. evangelisering blant en annen kirkes medlemmer)

I min tjeneste som pastor i en entusiastisk pinsemenighet står jeg daglig innfor dette «problemet». Jeg vil naturligvis aldri «tillate» våre medlemmer aktivt å hente folk fra andre evangeliske menigheter til vår menighet. Men vi opplever i økende grad at medlemmer i lutherske og ulike frikirkelige menigheter søker tilknytning hos oss. Hvilken pastor og menighet ville ikke være glad for det! Men samtidig har jeg opplevd å «miste» medlemmer til Den norske Kirke og andre forsamlinger i distriktet. Det må vi også kunne glede oss over!

Jeg tror at spørsmålet om «proselyttisering» innenfor kristenheten er sterkt overdrevet i vår tid. At kirkeledere reiser dette spørsmålet, vitner ofte om manglende initiativ og tro for egen virksomhet. 

En langt viktigere sak er å kunne akseptere at medlemskap i en kirke ikke behøver å vare livslang. Når vi innser at å skifte kirketilhørighet kan være ledd i et menneskes åndelige utvikling, samt kall og nådegaveutrustning, tror jeg det blir langt mindre aktuelt å snakke om proselyttisering.

Som dere skjønner, har jeg et enkelt «pinsevennsk» syn på disse spørsmålene. Jeg har problemer med å se problemet i at det evangeliseres blant nominelle katolikker og lutheranere, og for den saks skyld blant «nominelle pinsevenner»! Hvis dette er et problem, er det min påstand at «kirkeinstitusjonene» er kommet i veien for Kristus og hans sak!

Jeg tror på samhørighet mellom ulike typer menigheter, med stor grad av åpenhet, respekt og tillit på lederplanet, noe som vil sikre den samme type åpenhet, respekt og tillit på alle plan i menighetene. Men en slik samhørighet er også «risikabel» - vi risikerer å «miste medlemmer». For min del er jeg beredt til å ta en slik risiko - alt for at det nødvendige mangfold skal skapes som vil gjøre re-evangeliseringen av det sekulariserte Europa mulig!