Salvesen svarer Departementet

Til Erik Bolstad Pettersen, ekspedisjonssjef. Mette Solum, avdelingsdirektør. Olav Røger, Seniorrådgiver.

 Viser til brev og telefonsamtale mandag 4 mars med Olav Røger, der dere avlyser møtet med undertegnede som var avtalt forrige uke. Meningen var at Ragnhild Pettersen og jeg skulle komme til en åpen samtale med BLD om situasjonen i norsk barnevern, og komme med forslag til tiltak.  Dere oppgir så vidt jeg forstår to grunner til at dere ønsker å avlyse møtet;  uttalelser jeg skal ha kommet med til polsk TV om det jeg omtalte som Eichmann-syndromet. Videre fremkom det i vår telefonsamtale i etterkant,  at dere reagerte på at jeg under et møte i Porsgrunn for noen dager siden, har sitert en kollega som uttrykker at omsorgsovertakelser av barn som barnevernet iverksetter på feilaktig grunnlag, er det største overgrep mot sivilbefolkningen i Norge etter krigen.

Til  det første utsagnet BLD viser til, har jeg følgende kommentarer: Jeg har selv sett og fått oversatt uttalelsen referert til i polsk TV (for øvrig et utklipp av et lengre intervju fra april 2018). Jeg mener både oversettelsen og BLDs gjengivelse tar saken ut av sin sammenheng og ikke vektlegger viktige nuanser i min argumentasjon. Det jeg referer til her er Eichmann-syndromet, et kjent begrep i psykologisk og filosofisk teori, formulert av den kjente filosofen Hanna Arendt i hennes analyse av prosessen mot Eichmann.  Poenget her er henvisningen til den lydighet og manglende evne til selvstendig refleksjon som kan oppstå hos byråkrater i organisasjoner som ikke er tilstrekkelig demokratisk forankret. Mitt poeng har aldri vært å trekke linjer mellom Eichmanns handlinger knyttet til utryddelsen av jødene og barnevernets virksomhet i Norge. Dersom man hadde sett mine uttalelser i større kontekst ville dette kommet klart frem. Jeg viser i mange  sammenhenger til lignende forskning utført av Zimbardo og Milgram som dreier seg om de samme fenomener. Det er selvfølgelig kraftig kost bare å ta i bruk Eichmanns navn i en slik sammenheng, men for oss som har stått i denne kampen over år, uten å oppleve å bli lyttet til i vesentlig grad, kan det enkelte ganger være et nødvendig virkemiddel å være overtydelige i våre uttalelser, dette for å få frem viktige poenger som ellers drukner i det bastante forsvar som ansvarlige myndigheter tar til orde for når det gjelder norsk barnevern. Dette er mer enn provoserende når vi daglig er vitne til alvorlige krenkelser av familiers rettigheter når man fjerner barn fra sitt biologiske opphav uten at dette er tilstrekkelig begrunnet i alvorlig omsorgssvikt.  Jeg har ved flere anledninger brukt begrepet Eichmann-syndromet i samtaler med norske myndigheter, sist i møte med daværende statsråd Horne m.fl fra BLD, uten at dette ble tatt ille opp eller misforstått i den retning BLD nå antyder.  Syndromet og Hanna Arendts filosofi burde kunne interessere alle som ønsker å forstå hva som kan utgjøre dynamikken i organisasjoner og byråkratier som står i fare for å være autoritære og uten gjennomsiktighet. Mange av oss som har tett kontakt med en del barnevernskontorer i Norge i dag, mener at dette er et relevant poeng.

På samme bakgrunn mener jeg å ha belegg for min uttalelse i Porsgrunn sist lørdag, der jeg siterer en kollega som har stor autoritet innen norsk barnepsykologi og barnevern. Jeg ønsker ikke nå å gå ut med hans navn i større sammenheng. Han har tidligere oppgitt at jeg gjerne må sitere ham på dette, men jeg ville først forsikre meg om at dette var tilfelle, derfor oppga jeg heller ikke dette i Porsgrunn.

Jeg synes det er underlig at BLD, uten å la meg komme med min versjon av saken, sender brev med avlysningen av møtet rundt til mange ulike personer, selv etter at jeg har oppgitt på telefon at mine uttalelser er tatt ut av sin sammenheng og at jeg ikke gjenkjenner argumentasjonen. Hvordan dere begrunner hvilke personer som skal motta brevet fra dere, og hvem dere velger å invitere istedenfor meg, er høyst uklart.  Flere ganger referer dere til KIB når det gjelder personer som ikke har noe med dette å gjøre, for deretter å ville invitere initiativtakerne til bekymringsmeldingen der også dette blir feil personer. Alle de dere i ulike omganger har sendt dette ut til, har for så vidt på ulike måter markert seg som kritikere til barnevernet, men har ikke nødvendigvis noe kjennskap til de dokumentene og de temaene som i denne omgang skulle være i fokus, nemlig forslag til gode tiltak for å bedre på situasjonen i systemet.  

Jeg minner om at det var undertegnede som ønsket å få til en konstruktiv dialog med BLD, i den hensikt å tenke høyt rundt løsninger som kan forebygge at barn blir plassert ut av hjemmet på feil eller sviktende grunnlag, altså den del av barnevernssystemet som myndighetene ikke har vært villig til å ta innover seg (se også vedlagt dokument  som dere fikk overlevert av undertegnede i etterkant av møtet 17.12).

 Jeg viser ellers til vedlagte artikkel som er representativ for mine synspunkter på dysfunksjonelle trekk ved norsk barnevern.

Av hensyns til sakens viktighet og alvorlighetsgrad håper jeg vi får til et møte med noen av mine kunnskapsrike kollegaer og departementet, og i tråd med vårt forslag om en mer kontinuerlig dialog  med BLD.  

mvh 

Einar C. Salvesen

Spesialist klinisk psykologi

Columbus Consulting  AS